Det var gull- og sølvsmedene i byene som laget draktsølv. Dette hadde de gjort siden myndighetene bestemte det allerede på 1500-tallet. Hvis noen jobbet med dette på landsbygda, var det for det første ikke lov, men likevel også gjort av noen som hadde fått sin opplæring og utdanning nettopp i byene. Gullsmeder ansatte gjerne svenner som kom fra landsbygda og tok med seg ideer og impulser derfra. Det er viktig å huske på at selv om vi anser draktsølv som en del av den norske nasjonalidentiteten så finnes det likhetstrekk ute i Europa også. Disse svennene reiste nemlig rundt som del av sin læretid og tok dermed med seg ideer til og fra utlandet. Mestere, for sin del, eksporterte sin smykkekunst og lot seg også inspirere på reiser i utlandet.
At inspirasjon og ideer fløt frem og tilbake mellom bygd og by, og innland og utland, gjorde dermed at det vi tenker på som særnorsk likevel ga og tok til seg trekk fra større geografiske områder og kulturer.
En annen viktig utvikling i gullsmedenes arbeide var at de på slutten av 1800-tallet fikk egne butikker og tilhørende lager, hvor de solgte og oppbevarte egne og andre produsenters varer. Dermed laget de ikke bare sitt håndverk på bestilling lenger. Man kunne rett og slett gå til gullsmeden og handle. Følgelig ble smykker lettere å få tak i.
Det ble også mindre strengt å drive som gull- og sølvsmed og nå begynte også flere å jobbe på landsbygda. Konkurransen fra byene var hard, og masseproduksjon gjorde ikke ting lettere, så det var ikke lett å få det til å gå rundt utenfor byene.
Filigransarbeider, også kalt trådarbeider, er en gammel håndverksteknikk, som helst har blitt brukt til små esker og smykker. Teknikken har nok vært brukt til draktsmykker siden middelalderen, men bruken av filigransarbeider fikk et stort oppsving på slutten av 1600-tallet og 1700-tallet både i Europa og i Norge. Sannsynligvis startet denne trenden i byene og spredte seg til landsbygda.
Under nasjonalromantikken i påfølgende århundre, ble det på ny vekket interesse for det tradisjonelt kulturelle, altså tradisjoner fra bygdene, og filigransarbeider, basert på byggetradisjoner ble igjen populært og gullsmedene i byene utviklet nye trender. Deretter kom disse impulsene nok en gang tilbake til bygdene blant annet med læregutter som hadde vært i byene. Impulser og trender beveget seg altså, som allerede nevnt, frem og tilbake mellom bygd og by. Utviklingen av det tradisjonelle var nok derfor ikke et rent bygdefenomen. Filigranformene på denne tiden ble derimot ansett som typisk norsk. Dette var nemlig en kunst som man mestret godt her i landet og den lot seg også kombinere veldig bra med emaljering som også ble populært på slutten av 1800-tallet.
I likhet med filigransarbeider ble dragestilen også ansett som typisk norsk. De arkeologiske utgravningene av store langskip på 1800-tallet og i 1903 var store inspirasjonskilder til denne stilen. Motiver fra langskip og stavkirkeportaler ble flittig kopiert og brukt til smykker og andre prydgjenstander. Fornminner var rett og slett i vinden. Smykker og annet gull- og sølvsmedverk i både dragestil og filigran var også store eksportvarer på 1800-tallet.
Under nasjonalromantikken var folk opptatt av nasjonal identitet som stammet fra ønsket om nasjonsbygging og løsrivelse fra unionen. Dette var ikke unikt for Norge på denne tiden.
Det var eliten i samfunnet, embetsstanden, som definerte hva som hørte til den nasjonale identiteten og kulturen. De mente at selve grunnlaget kom fra bondesamfunnet med all dets materielle og immaterielle kulturtrekk. Med utgangspunkt i denne bondekulturen definerte og videreutviklet eliten det som skulle bli nasjonens kulturarv. Blant alle disse inspirasjonskildene var landsbygdas tradisjonelle draktsølv samt de allerede nevnte stilartene innen smykkekunsten. Dette ble utviklet til en type smykker som henspilte på det tradisjonelle, og disse ble ett av mange uttrykk for nasjonalidentiteten.
De nasjonale smykkene, som de etter hvert ble hetende, var motesmykker inspirert av tradisjonelt draktsølv, men laget for kvinner i borgerskapet og ment for å brukes på deres drakter. Dette handlet om å vise sin hyllest til det nasjonale, det tradisjonelle og det som var ansett som særegent for nasjonen. De første smykkene av denne typen ble laget i Christiania på slutten av 1860-tallet og de ble svært populære fra 1870-tallet. Blant annet brukte den svenske kronprinsesse Victoria (av Baden) denne typen smykker ved sitt bryllup i 1881.
De nasjonale smykkene var i motsetning til det tradisjonelle draktsølvet hovedsakelig laget for dekorativ bruk. Mens draktsølvet som nevnt ble båret mot klær og for å holde drakter sammen, ble mange av de nasjonale smykkene båret mot huden slik som smykker på anheng, armbånd og fingeringer. Dekoren var gjerne laget av filigran og med sterk inspirasjon fra draktsølv slik som for eksempel løv.
De nasjonale smykkene var laget i sølv, gjerne forgylt, og prydet med emalje, smykkesteiner og perler. De var populære blant borgerskapet, men også blant turister som kom til Norge i økende antall på denne tiden. Eksport tjente gullsmedene også godt på når det gjaldt de nasjonale smykkene.
På de flere titalls bildene i Gamle Bergens fotosamling ser vi mange eksempler på at søljer og halsknapper med løst dinglende heng (dingel) gjerne ble båret nettopp i halsen, og dermed satt mot klær og ikke hud. Hensikten ser likevel ut til å ha vært dekorativ, da de ofte står i klar kontrast til mørke kvinnedrakter. De er også brukt på foto tatt i fotostudio, en begivenhet hvor man gjerne hadde på sine fineste klær. Fotoene vi har strekker seg fra 1870-tallet til begynnelsen av 1900-tallet.
Rundt 1910 begynte det å komme en motstand mot disse nasjonalinspirerte smykkene, men selv om embedsmannseliten nå mente at smykkene begynte å bli gammeldags, holdt bruken seg godt inn i mellomkrigstiden.
En faktor som stikker seg ut når vi ser på bakgrunnen for, og utviklingen av de nasjonale smykkene, er hvordan impulser og tradisjoner har bølget frem og tilbake mellom by og bygd, over tid, og at søljer ikke bare var noe som ble båret på landsbygda eller til nasjonaldrakten. I dag er det flere som bærer bunadssøljen sin i halsen på en bluse, en finkjole eller en finskjorte i stedet for å ta på hele stasen. Kanskje er det ikke så overraskende å bruke denne tradisjonelle utsmykningen på «nye» måter når vi ser historien vår an?
Ønsker du å lese mer om smykker fra 1800-tallet kan du lese om den norske løve som motesmykke her.
Andersen, T. Draktsølv med hemmeligheter. Nationen, onsdag 5. juni 1991. Oslo.
Fossberg, J. et al. 1979. Oslo-sølv i 400 år. Kunstindustrimuseet i Oslo, Norsk Folkemuseum, Oslo Gullsmedlaug. Oslo.
Fossberg, J. 1991. Draktsølv. Univeritetsforlaget. Oslo.
Indahl, T. 2001. -med en sølvskje i munnen : Bergens gullsmedkunst 1840-1940. Fagbokforlaget. Bergen.
Opstad, J.L. 1976. 100 år i norsk gullsmedkunst : gullsmedkunst og stilhistorie 1876-1976. David-Andersen A/S I kommisjon hos Kunstindustrimuseet. Oslo.
Svendsen, N.V. 2006. Norsk smykkekunst 1890-1940 - Nasjonal stolthet og skjønnhet for alle. Masteroppgave i kunsthistorie. Universitetet i Oslo.
Gamle Bergen museums gjenstandssamling
Gamle Bergen museums fotosamling
Store Norske Leksikon (snl.no)
Wikipedia.no
