Kampen mot poliomyelitt

Sykdommen har trolig eksistert i flere tusen år, men er først dokumentert her i landet omkring 1820. Verdens første beskrevne polioepidemi fant faktisk sted i Sør-Odal i 1868.

På 1900-tallet ble nærmere 23.000 mennesker, de fleste barn, rammet av polio i Norge. I femårsperioden 1951–55 var det opp mot 1.000 tilfeller av poliomyelitt med lammelser hvert år og adskillige dødsfall. Noen tilfeller av sykdommen forekom også i 1960-årene. I ettertid sliter mellom 5.000–10.000 personer med større eller mindre skader etter sykdommen. Poliomyelitt er fremdeles utbredt i store deler av verden, spesielt i Afrika og Asia.

Dramatisk sykdom

Poliomyelitt fortonet seg dramatisk, ikke sjelden med døden til følge. Den ene dagen kunne den smittede ha influensalignende symptomer, for dagen etter å være lammet i en eller flere kroppslemmer. Sykdommens dramatiske karakter kombinert med at den spesielt rammet barn, skapte ekstra stor interesse for poliomyelitten. Resultatet var høy forskningsaktivitet og stort engasjement, også blant folk flest.

Polioviruset skader den grå substansen i ryggmargen og kan gi lammelser. Smitten spres som ved andre tarminfeksjoner; via avføring og munn. De fleste som smittes, får uspesifikke symptomer som forkjølelse eller diaré, noen får hjernehinnebetennelse og en liten andel av de smittede får alvorlige, varige lammelser. Smitte hos de aller minste barna fører sjelden til sykdom. Med økende alder ved smitte, øker andelen som blir syke.

Mangelfullt behandlingstilbud

Den store polioepidemien i 1936 og flere senere epidemier på 1940-tallet (flere tusen nordmenn ble rammet på denne tiden), innså fagfolk at man ikke hadde et godt nok behandlingstilbud.

Etter en kort innleggelse på epidemiavdelingene på sykehusene i den akutte perioden, ble de fleste sendt hjem til en ganske passiv tilværelse. Noen fikk rullestol, andre måtte klare seg med krykker eller stokker. Både under og like etter krigen var det ikke kapasitet til å bedre forholdene for polioskadde i vesentlig grad, mange ble sendt til Sverige og Danmark på etterbehandling.

Landsforeningen mot Poliomyelitt

I desember 1947 ble det holdt konstituerende møte i det som skulle bli «Landsforeningen mot Poliomyelitt». Kronprinsesse Märtha ble foreningens høye beskytterinne. I formålsparagrafen het det: «Foreningens formål er å motarbeide poliomyelitten og dens følger, i første rekke ved å bedre mulighetene for behandling av poliomyelittpasienter, ved å fremme vitenskapelig poliomyelittforskning, ved å fremme nordisk og internasjonalt samarbeide til bekjempelse av poliomyelitten».

Foreningen ble styrt av ni styremedlemmer, derav skulle minst fire være leger, samt åtte varamedlemmer, derav minst tre leger. Foreningens første oppgave var å skaffe lokaler for etterbehandling. Oslo Sanitetsforening stilte i 1949 lokaler til rådighet på Revmatikersykehuset; 15 poliopasienter fikk plass. I årene som fulgte ble det etablert flere behandlingsinstitutter rundt om i landet.

Marie Treschows Minne

I Tønsberg ble Marie Treschows Minne innviet i 1953. Marie Treschow hadde testamentert bruksretten til sin eiendom Nedre Nes ved Tønsberg til Landsforeningen mot Poliomyelitt. Arbeidsgrupper i Vestfold skulle ha som oppgave å samle inn penger til inventar, vedlikehold etc.

Medisinsk leder for instituttet var overlege Knut Koppang, og sykesøster Bertha Andersen var stedets bestyrerinne. Videre var det ansatt tre fysioterapeuter og en arbeidsterapeut. Plassene på Marie Treschows Minne var først og fremst forbeholdt poliorammede fra Vestfold. Men var det ledig kapasitet, behandlet man også pasienter fra andre steder av landet.

Vaksinasjon

Poliovaksine har vært tilgjengelig i Norge fra 1956/57. Vaksinen ble først tilbudt alle skolebarn og så tatt inn i vaksinasjonsprogrammet. Vaksinen hindret ikke bare nye tilfeller av poliomyelitt, men den virket også lindrende. I årene etter stiftelsen av Landsforeningen mot Poliomyelitt, spredte en sterk dugnadsånd seg utover landet, og etter hvert ble det etablert arbeidsgrupper hvis hovedoppgave ble å skaffe penger til poliosaken.

I Sandefjord-området ble «Arbeidsgruppen mot poliomyelitt i Sandefjord og Sandar» stiftet i november 1951. Første formann i gruppen var Alette Olsen.

Noe av det første arbeidsgruppen gjorde, var å arrangere loppemarked, noe som var noe nytt den gang. Oppslutningen om arrangementet var enormt, og man fikk inn mellom 40-50.000 kroner. Pengene skulle gå til apparater og inventar på Marie Treschows Minne i Tønsberg.

Arbeidsgruppen arbeidet iherdig i flere år til støtte for poliosaken. De arrangerte foruten loppemarkeder, poliomesser, basarer, foredragskvelder og konserter.

Sandefjordsfondet

På 25 år (1951–1971) samlet Arbeidsgruppen i Sandefjord og Sandar inn netto 470.000 kroner til fordel for poliorammede og senere også andre syke. Da arbeidsgruppen opphørte som aktiv og Marie Treschows Minne ble lagt ned, ble Sandefjordsfondet opprettet med en kapital på rundt 100.000 kroner. Midlene skulle gå til poliorammede som slet med senskader. Sandefjordsfondet ble avviklet i 1994, og midlene ble fordelt blant annet på andre sosiale og humanitære foreninger/virksomheter. Oppløsningen av Sandefjordsfondet satte sluttstrek for ildsjelers formidable innsats i 43 år.

Om arkivet

Arkivet etter Arbeidsgruppens virksomhet er tatt godt vare på. Ellen Gade, som var en av pådriverne i gruppen i alle år, avleverte i 2010 materialet til Vestfoldarkivet for fremtidig bevaring. Styreprotokoller og korrespondanse gjenspeiler alle sider ved foreningens aktiviteter, og en avisutsklippsbok viser oss at det manglet ikke på pressedekning i årenes løp. Avisinnslagene gir et godt bilde av en svært synlig forening som ble tatt på alvor, og som tilsynelatende alle i Sandefjord og omegn hadde et forhold til. Arkivet inneholder også en del fotografier.

Kilder

• A-2016 – Pa 867 – Arbeidsgruppen mot poliomyelitt i Sandefjord og Sandar
• Bjørn Lobben, «Polioens historie i Norge», 2001