Øks

About the object

• about
  Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på ...

  Øks - brukt til merking av fløtingstømmer i målings- og annammingsprosessen som foregikk langs vassdragene i overgangsfasen mellom vinter og vår, da tømmerstokkene etter måling formelt skiftet eier - fra skogeieren som hadde organisert hogst og framkjøring til sagbruk eller treforedlingsbedrift, som kjøpte tømmeret med sikte på videre bearbeiding til produkter som var salgbare på et større marked.

  Dette er en tveegget modell, med en sentral del som omslutter «øyet» eller «vedarommet» (skafthullet) og blad med utsmidde «stålsko» med profilerte, fasslipte egger i begge ender. Disse er smidd på hver sin side av øksas sentralakse, noe som må ha gjort redskapet noenlunde godt balansert i handa til brukeren. Øksehodet (den smidde delen) er 16,5 centimeter høyt fra egg til egg. «Merkeskoene» på denne øksa er cirka 3,5 og 4,0 centimeter høye i ytterkant. Øksa bærer stempelet «ARILD RAAEN» fra Bangsund i Nord-Trøndelag, som produserte økser til aktører ved mange norske fløtingsvassdrag. Raaen skal i perioden 1930-1965 ha levert cirka 9 000 merkeøkser til kunder over hele landet. Den smidde delen av redskapet er, med unntak av de fasslipte eggene, svartlakkert.

  Denne øksa har et drøyt 47 centimeter langt rett bjørkeskaft. Skaftet er bredest i høyderetningen og smalest i bredderetningen i den fremre enden. Videre bakover er skaftet «rundovalt». I den fremre skaftenden er det innslått en jernkile som skulle redusere faren for at øksa løsnet fra skaftet under merkingsarbeidet. På den ene skaftsida har noen skrevet «UNION» med tusjpenn. Denne bedriften ble etablert som Skiens Træsliberi i 1873, men alt et par år seinere tok man i bruk Union-navnet. Union Co ekspanderte gjennom utbygging av produksjonsanlegget i Skien og ved oppkjøp av andre treforedlingsbedrifter. Dette merket skal ha vært brukt til innkjøp for A/S Skotfos Sliperis Tømmerkompagni. Dette var søsterbedriften som lå et par kilometer ovenfor Unions hovedanlegg på Smedøya og Klosterøya i Skien, og som fra 1890 til nedleggelsen i 1986 hadde samme eierskap som Union. Tømmermerket på denne øksa hadde nummer 36 på Numedalslågens Fellesfløtningsforenings merkekart fra 1960.

  Litt generell informasjon om bruken av merkeøkser i skogbruket finnes under fanen «Opplysninger».

  Expand text Collapse text
• DesignationØks
• Precise designationMerkeøks
• IdentifierSJF.05989
• Type Thing

• Inscription
  • Primær, Stempel: «A. RAAEN BANGSUND»
  • Sekundær, Påskrift: «UNION»

• Dimensions value
  • HøydeØksehode16.5 cm
  • LengdeSkaft47.3 cm
  • Vekt843.0 g

• MaterialsTre Jern Stål

• TechniquesSmidd og slipt

• Other information

  Merkeøksa var et redskap som ble brukt når tømmeret ble solgt fra skogeiere til trelasthandlere, sagbrukseiere og treforedlingsbedrifter. Slike økser hadde en profilert egg med et symbol som skulle slås inn i hver enkelt stokk i samband med tømmermålinga, før det ble rullet ut i vassdrag der det foregikk sams fløting av tømmer til mange ulike kjøpere. Merkene identifiserte de enkelte stokkenes rettmessige eiere når tømmeret seinere ble sortert ved lenseanlegg i de nedre delene av vassdragene med sikte på fordeling blant kjøperne. De var også identifikasjonsgrunnlag dersom de som organiserte fløtinga ikke fikk betaling fra dem som eide fløtingsvirket, og derfor så seg nødt til å drive inn det de hadde til gode ved å selge noe av debitorenes tømmer.

  Merkeøksene ble antakelig introdusert i norsk skogbruk på 1700-tallet. Før den tid ble tømmeret merket med rissejern, som ble brukt til å forme symboler som knyttet hver stokk til en spesiell kjøper. Rissejernene trengte ikke djupt inn i yteveden på tømmerstokkene, og slitasjen stokkene ble utsatt for i nærkontakt med steinskjær og annet tømmer førte til at rissemerkene kunne bli utydelige, nesten usynlige. På denne måten ble det mye såkalt «krabas-tømmer», stokker som det var nesten umulig å fastslå hvem som eide.

  Eggpartiene på merkeøksene ble smidd rundt en kon mal av spesielt hardt stål. Smedene plasserte eggpartiet nederst på øksebladene, i noen tilfeller på venstre side, i andre tilfeller på høyre side. I 1908 lanserte smeden Carl Henrik Knudsen fra Mjøndalen i Nedre Eiker i Buskerud en øksemodell der merkedelen ble sveiset fast til «beina» på en U-formet utsparing på den nedre delen av bladet, som tjente som «flisrom». Knudsen-øksa som var bedre balansert enn de tradisjonelle modellene. Modellen ble patentert, og produksjonen ble videreført av opphavsmannens sønn og sønnesønn. Andre smeder fortsatte å levere merkeøkser med der eggpartiet var plassert på ei av bladsidene.

  Tømmermerkene skulle ha en distinkt form, slik at fløterne som håndterte stokkene ved lenseanleggene ikke kunne være i tvil om eierskapet. Det var fellesfløtingsforeningene som registrerte og godkjente symbolene, og i de største vassdragene ble det stundom trykket «merkekart» som viste hele «floraen» med symboler og kjøpernavn. Fellesfløtingsforeningene anbefalte enkle geometriske former (sirkel, kvadrat, triangel osv.) eller stiliserte versjoner av objekter som lett lot seg beskrive – for eksempel dyrefigurer eller gjenstander fra hverdagslivet. Merkene skulle helst ikke være for innviklete og ha for spisse hjørner. Erfaring hadde nemlig vist at slike økser ofte bare etterlot seg bare omriss etter eggen på merkeøksa, ikke et nedsenket relieffsymbol, som var atskillig lettere å se når stokkene fløt langsomt gjennom lenseanleggene. Det var vanlig at det ble slått tre merker i hver ende av tømmerstokker som skulle fløtes. Langtømmer kunne få tre merker på midten også. Slik merking ble oftest utført med økser som hadde fasslipt egg. Unntaksvis ble det også brukt økser som hadde planslipt egg. Disse ble plassert i tverrendene av stokkene, der de etterlot seg forholdsvis tydelige merkeomriss, gjerne etter at tømmermerkerne hadde holdt eggen mot endeveden og gitt nakken på merkeøksa et slag med en tung hammer eller med nakkepartiet på ei anna øks.

  Mange tømmerkjøpere ønsket seg naturligvis merker som intuitivt pekte mot dem – for eksempel forbokstaver i trelasthandlernes person- eller firmanavn eller en figur som gav relevante assosiasjoner. Gulskogens Cellulosefabrik hadde en «G», Hafslund Sulfitfabrik en «H» og Norges statsbaner kjøpte tømmer under et merke som hadde omriss som et forenklet damplokomotiv. Andre måtte nøye seg med former som etter fløtingsadministrasjonens mening var forskjellige nok fra alle andre. I mange tilfeller ser vi at nye aktører i bransjen overtok merker etter andre aktører som hadde gått konkurs eller av andre grunner avviklet sin virksomhet som tømmerkjøpere noen år tidligere. I 1918, før det store krakket etter 1. verdenskrig rammet skogbruket, var det 152 ulike merker fordelt på 133 firmaer i Glommavassdraget, som da var det viktigste fløtingsvassdraget i Norge. At noen firmaer hadde flere merker skyldtes blant annet at de kjøpte ulike tømmersortimenter under ulike merker.

  Smiing av merkeøkser var spesialistarbeid, og de aller fleste øksene som ble overlatt til Norsk skogmuseum etter at fløtinga opphørte fullstendig, er fra et fåtall produsenter. De mest kjente var Arild Raaen i Trøndelag (Bangsund), Christian Østmo i Hedmark (Jømna Brug) i Hedmark og Knudsen-smedene i Buskerud (Mjøndalen). Det finnes også økser i samlinga som bærer stemplene til andre smeder. Både formen og tyngden på de smidde øksene og lengden på skaftene varierer.

  Expand text Collapse text