Foto: Bymuseet i Bergen
Cape — et mangfoldig ytterplagg
En cape er ved første øyekast et enkelt plagg. Det er lettere å sy enn jakker og kåper siden man ikke trenger å lage ermer, og de slipper nok lettere inn et kaldt gufs under kappen på en vindfull dag. Likevel var dette et elegant og praktisk klesplagg på 1800-tallet som både skulle varme overkroppen og komplettere de forseggjorte kjolene kvinner brukte. På tross av sitt i utgangspunktet enkle prinsipp, var caper plagg som endret seg i takt med kjolemotene og som representerer kunstferdige klesplagg. Capene skulle varme, men siden de dekket over kjolene under, måtte de også være vakre i seg selv. For man ville jo bli sett, også ute i kulden.
Et gammelt plagg
Cape kantet med pels, 1890-tallet. GB09178. Foto: Bymuseet i Bergen.
Caper har vært brukt av både kvinner og menn siden antikken, og har også hatt sine motetopper til ulike tider. En av disse periodene var 1800-tallet, og da spesielt den siste halvdelen. På denne tiden, altså Victoriatiden, blomstret cape-trenden for kvinner og man fikk et stort utvalg av ulike stiler i disse tiårene.
Det store mangfoldet av variasjoner innen lengder, snitt og ulike typer tekstiler skiller seg fra andre perioder der caper ble brukt på grunn av industrialiseringen som gjorde det enklere å masseprodusere klær på kortere tid enn før. Men hvorfor ikke bare bruke jakker og kåper? Caper var elegante plagg, det er så, men de var også mer praktiske å ha på enn yttertøy med ermer, spesielt i tider der kjoleformene var kompliserte, for eksempel med store puffermer.
Kjært barn har mange navn
Når vi jobber med historiske tekstiler er det ikke bare norske termer vi må forholde oss til, og det gjorde man nok ikke på 1800-tallet heller. Vi ser av avisannonser at både engelske, franske og danske termer ble brukt om klær også i Norge.
Når det gjelder caper må man holde tungen rett i munnen. Her er mange navn på flere språk. Cape er hovedbenevnelsen på norsk og henviser til et ermeløst kappelignende plagg som ligger over skuldrene og gjerne lukkes i halsen med hekter eller knapper. På engelsk brukes mantle om de samme plaggene frem til slutten av 1800-tallet hvor cape blir mer brukt. På engelsk finner vi mer spesifiserte typer caper, eller mantles, som mantelets, pelerine, fichu (ikke egentlig en cape), dolman og visite (strengt tatt fransk). Dolman ble også brukt på dansk og i norske avisannonser. Talma og mantilla dukker også opp i sammenheng med cape, men dette er mer som sjal og wraps å regne. I registreringskortene på capene til Gamle Bergen finner vi dolma (en svensk term), stola-cape, cape-stola og bare stola. Andre termer på norsk er kep, pelerine, modest, kjerringkåpe (en vattert cape) og også kappe, som er veldig lang, gjerne ned til anklene. Overstykke virker å være den mest generelle benevnelsen.
For å få en klarhet i hva som er hva, kan det være nyttig å gå gjennom cape-motene på 1800 tallet. I Gamle Bergens samling finnes det rundt 70 caper fra 1800- og 1900-tallet, hovedsakelig datert til siste halvdel av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Likevel, for å få en oversikt over de ulike typene, og å kunne se endringene over tid, og hvilke motetrekk som kom og forsvant eller returnerte, starter vi tidlig på 1800-tallet.
Tidlig 1800-tall
Fichu er et sjalslignende plagg, laget av lette stoffer som batist og silke. Det var i bruk allerede på 1700-tallet og fikk litt flere former på 1800-tallet. Plagget, som kan kalles et florlett sjal, lå over skuldrene, gjerne med to tekstil-nedheng foran og en spiss nedover på ryggen.
Pelerine av lin, datert til 1835. GB17073b. Foto: Bymuseet i Bergen.
En type cape som var på moten fra 1820-tallet var peleriner. I likhet med fichu’en var dette trekantformede plagg, også av lette, gjennomsiktige stoffer, slik som blonder. Pelerinene var små caper, eller skulderslag, med større tekstil-nedheng foran. De var langt lettere å bruke enn yttertøy med ermer på 1830-tallet da gigot-ermer for alvor kom inn i motebildet. Gigot-ermer var store puffermer, som var så voldsomme i størrelse at man tidvis støttet dem opp innenfra med hvalbarder, det samme materialet man brukte for å støtte opp korsetter. Pelerinene dekket kun overkroppen og utringninger (le décolleté), men ikke de store ermene og hjalp heller til med å fremheve størrelsen på dem. Tekstil-nedhengene på pelerinene kunne knyttes bak på ryggen, eller de kunne festes over magen med et belte rundt livet.
Sjal — 1700-tallet til ca. 1860-tallet
I historikken om bruken av caper på 1800-tallet, er det relevant å se på sjal, et plagg som også ble brukt av kvinner til å varme overkroppen. Alt på 1700-tallet ble kasjmir-sjal importert til Europa fra Kashmir-regionen i India. Kasjmir-ull er et garn spunnet av geiteull, og tekstilen blir lett og har en glans som minner om silke. Dette var ullstoff av høy kvalitet og kombinert med de eksotiske mønstrene fra India ble kasjmir ettertraktet blant europeiske kvinner. Europeiske kopier dukket opp i England og Skottland allerede på slutten av 1700-tallet. Etter 1800 begynte også produksjon av kopisjal i Frankrike og Østerrike. Disse kopiene var billigere og lettere å erverve, og de var kjent som wienersjal i Norge, uavhengig av hvor i Europa de var produsert.
Utsnitt av wienersjal av ull, 1800-tallet. GB04329b. Foto: Bymuseet i Bergen.
En faktor som gjorde at sjal som kasjmirsjalene ble så populære var de store krinolinekjolene på 1850- og 1860-tallet. De vide skjørtene gjorde det vanskelig å bære kåper, og derfor ble sjalene en langt bedre løsning. På samme tid ble også store blondesjal populære. Grunnet industrialiseringen ble de, som så mye annet, lettere å produsere enn før, noe som gjorde dem langt rimeligere enn de hadde vært da de ble laget for hånd. Andre tekstiler som var populære på denne tiden var selvfølgelig vanlig ull, et trygt og velkjent stoff. Også her spilte industrialiseringen inn, og man kunne lettere få tak i vevde ullsjal, men også ullsjal med trykk. Dette var for eksempel populært i Vestfold og er nok overførbart til resten av landet.
Grenselandet mellom sjal og cape
En del sjal-typer som dukker opp i motebildet på midten av 1800-tallet var noe mer formsydd enn at de kun var store firkantede, eller helst trekantede, sjal. Nå vokste det frem en trend med en slags cape eller sjal som hadde en ermelignende effekt, samt at de hadde store nedheng foran.
Mantilla var et sjal som var sydd av ett stykke tekstil. Det hadde to brede tekstil-nedheng foran, men ingen ermer. Altså bar man det som et sjal over skuldrene. Tekstil-nedhengene foran minner om de lange nedhengene på pelerinene på 1830-tallet, men det er ikke snakk om samme plagg. Mantillen var gjerne kantet med frynser og dekorert med eksotiske mønster. På 1870-tallet ser de ut til å ha blitt noe mer figursydd, det vil si litt mer tettsittende enn på 1850-tallet. I dag er en mantilla, eller mantilje, fortsatt et sjal, men av en helt annen type da det er langt mindre, helst svart eller hvitt, og oftest brukt i land som Spania og Portugal.
I Bymuseets fotosamling har vi to fotografier av Olave Petronelle Kristine Kars, f. Blom, som er tatt med noen få års mellomrom på 1860-tallet, og muligens tidlig på 1870-tallet for ett av dem. På begge fotoene har hun på et cape-lignende plagg som er typisk for den tiden og det er muligens en mantilla dog uten eksotiske mønster.
Olave Petronelle Kristine Kars. 1860-tallet. GBB000262. Fra Bymuseets fotosamling.
Olave Petronelle Kristine Kars. 1860-tallet eller tidlig 1870-tallet. GBB000261. Fra Bymuseets fotosamling.
En annen type sjal som var formsydd ble kalt talma. I likhet med mantillen var talmaen sydd av ett stykke tekstil og det hadde ingen ermer. Det hang fra skuldrene og hadde en avrundet form rundt kroppen og hadde derfor en cape-form i så henseende. En talma var gjerne kantet med frynser og dekorert med eksotiske mønster. Talmaen ser ut til å blandes sammen med dolman-capen (som kom senere) i enkelte sammenhenger, men mangelen på falske ermer, i hvert fall på 1850-tallet gjør at de i utgangspunktet var plagg for forskjellige typer kjoler.
Mulig mantilla av sateng, datert til ca. 1860. GB16263. Foto: Bymuseet i Bergen.
Dobbeltbrettet sjal var også en måte å bære sjal på hvor den delen som lå øverst var litt kortere enn den andre. Dette fikk det til å se ut som om man bar en cape over sjalet. Med doble frynserader fikk det hele en staselig effekt.
Store sjal var altså høymote på 1850- og 1860-tallet og dette førte til en del typer sjal med forskjellige utforminger, som hadde likhetstrekk med caper, men som ikke var helt det samme.
Visite — 1860/70-tallet
Fra slutten av 1860-tallet og begynnelsen av 1870-tallet begynte kjolemoten å endre seg. Man gikk fra de vide krinolinekjolene til en fasong som smalnet på sidene og videt seg ut bak med hjelp av turnyrer. Dette gjorde at det ble vanskeligere å håndtere de store sjalene som hadde vært så praktiske å ha over krinolinekjolene.
Her dukket det opp et plagg som virker å være et skjæringspunkt mellom caper og sjal. Visite var et innendørsplagg som lignet nettopp på både en cape og et sjal. De var også gjerne laget av gamle sjal. De hadde en litt mer figurnær form, ermer, eller falske ermer, og var laget for å tilpasses turnyren. De hadde gjerne en splitt bak til akkurat dette formålet.
Dette plagget utviklet seg fra å være et plagg man brukte innendørs til å brukes når man skulle på visitt til andre, og var også praktisk i og med at de ikke nødvendigvis måtte tas av innendørs. De kunne også være svært forseggjorte, og da spesielt på ryggen.
Dolman — 1870-tallet til tidlig på 1890-tallet
På registreringskortene våre brukes ordet dolma om disse capene, mens man på engelsk og i danske samtidskilder, samt norske avisannonser har brukt dolman. Opprinnelig kommer ordet fra en type militærjakke — den mest kjente er nok husarenes uniform. Men dolman i relasjon til kvinne-cape var en type plagg som utviklet seg på grunn av turnyrkjolene. En dolman hadde karakteristiske løse, litt fatle-aktige ermer som hang sammen med selve «cape-kroppen» slik at man fikk en slags halv cape, halv jakke. Mens visite-plagget var litt løsere i formen og skulle brukes innendørs, var de ikke så ulike, og visite kan minne litt om et slags mellompunkt mellom sjal og dolman.
Dolman-cape var som nevnt utviklet for å passe til de store turnyrkjolene og var derfor korte bak, over selve turnyren, mens de kunne være lengre på sidene og foran. Det var altså stor forskjell på frem- og baksiden på dem.
Snittet på dolmaen fremhevet silhuetten og ble veldig populær. De kunne være laget av fløyel, silke, ull eller pels og de var ideelle for utendørsbruk, spesielt om våren og høsten. De var jo enklere å bruke enn kåper, og hvis det ikke var for kaldt, hjalp de med å holde varmen. Forseggjorte var de også, og ble gjerne kantet med fjær, sløyfer, pels, og possement. Et viktig tilbehør til dolmaen når man var ute og spaserte var en muffe.
I Gamle Bergens samling av caper, er det noen dolmans representert. Vi ser de karakteristiske falske ermene og hvordan de er sydd sammen med ryggstykket, dekoren, og tekstil-nedhengene i front som hørte til på flere av dem.
I engelskspråklige kilder oppgis det videre at dolmaens storhetstid var på 1870- og 1880-tallet, altså perioden med turnyrkjoler og frem til de forsvant fra motebildet. For Skandinavias del ser de ut til å ha vært i bruk i hvert fall til tidlig på 1890-tallet. Danske Magasin Du Nords varekatalog fra 1890 viser fortsatt flere dolmans til slags på denne tiden, og man kunne også få kjøpt dolmans hos Sundt i Bergen i 1891.
Stola-cape — 1880-1890-tallet
Stola-cape ser ut til å være en norsk term for cape med store tekstil-nedheng foran. De er i hvert fall omtalt slik i registreringskortene våre. Betegnelsen henspiller jo også på presters stolaer og er derfor nokså selvforklarende når det gjelder formen på denne typen cape. På engelsk kalles selve nedhengene for lappets noe som oversettes til svensk som infula, og norsk som infulae (fra latin). Dette ordet henspiller egentlig på katolske biskopers to infulae som henger ned over nakken fra bispehatten.
Stola-cape av svart silke. Sannsynligvis 1890-tallet. GB04137. Foto: Bymuseet i Bergen.
Denne typen cape kom på moten på 1880-tallet og tekstil-nedhengene kunne strekke seg ned til magen, hoften eller ned på lårene. De ga en fin kontrast til skjørtene under. Selve capene kunne være lengre, eller også korte. Og sistnevnte kategori trekker oppmerksomheten tilbake til pelerinene som hadde sin storhetstid på 1830-tallet. Liknende caper i europeiske museer kalles også for peleriner og man må da se på selve utformingen. En pelerine har gjerne et skulderslag som ar nokså sirkulært og kort, en slags «kjerne» som ligger rundt skuldrene. Stola-capene kan altså ved visse utforminger være peleriner. Vi har flere eksempler på denne typen cape i Gamle Bergen museum.
Modest og andre korte caper
Modest var en type kort cape. Lengdemessig sluttet de rundt albuen og hvis de var lengre var det i form av en spiss som gikk ned mot magen. De kunne ha en illusjon av ermer og de var ofte laget av skinn og pels. De er representert i danske kilder fra 1880-tallet og ble brukt langt inn på 1900-tallet.
På slutten av 1800-tallet dukker fichu’en også opp igjen, slik vi ser i Magasin du Nords varekatalog av våren 1889, men da i form av tettsittende kraver, gjerne i svart. Her er også forskjellene mellom fichu og pelerine svært små, og det er ikke lett å se på en illustrasjon, men det ser ut til at ulikheten lå i at en pelerine kunne åpnes foran, men dette er noe usikkert.
1890-tallet
Selv om vi ser av historiske kilder at dolmans fortsatt var til salgs tidlig på 1890-tallet så endret cape-moten seg i dette tiåret fordi man igjen fikk store endringer i kjolemoten. Da turnyren forsvant og svært store puffermer kom på moten igjen, ble en type kortere, mer «boksformede» cape det gjeldene moteinnslaget. Helst skulle de være røde eller svarte. I Gamle Bergens samling har vi ingen røde, men hovedsakelig svarte samt noen få andre fargeinnslag.
Cape av fløyel og silke. 1890-tallet. GB05680. Foto: Bymuseet i Bergen.
Cape av satengvevd silke. 1890-tallet. GB12995. Foto: Bymuseet i Bergen.
Cape av ull og silke. 1890-tallet. GB04388. Foto: Bymuseet i Bergen.
Cape av ull og silke. 1890-tallet. GB07541. Foto: Bymuseet i Bergen.
Disse kortere capene sameksisterte med jakker og lengre kåper, og de var populære fordi de var enklere å bruke over de store puffermene. Høye kraver var også en del av motebildet siden kjolene hadde nettopp dette på denne tiden. Kjolekragen skulle helst ikke stikke opp av halslinningen på en cape. Eldre kvinner brukte gjerne litt lengre caper som gikk ned til hoftene og disse capene sameksisterte med de kortere «boks-capene».
Caper til aftenkjoler var gjerne laget av silke og silkebrokade og de skulle dekke utringningen (le décolleté) på vei til festligheter eller underholdning. Caper til dagligbruk kunne gjerne være laget av ull. Uansett anledning var capene som oftest dekorert med alt fra jet, blonder, makramé, pels eller fjær. Dette var i tiden som kaltes La Belle Époque — den vakre tiden — en tid da klær skulle være forseggjorte og omhyggelig dekorert.
Caper i bruk – historiske foto som kilde
Historiske foto kan fortelle oss mye om samtiden de ble tatt i, ikke minst når det gjelder mote. Her har vi et foto tatt i Sandviken ved Bergen på 1890-tallet. Vi ser elleve voksne og to barn oppstilt for fotografen. De har finstasen på, men det må ha vært tatt en dag med noe lav temperatur siden flere av dem har yttertøy på i tillegg.
Her ser vi en yngre dame til høyre med et kortere "boks-cape", mens de eldre kvinnene bortover rekken har lengre caper på. Kvinnen som står som nummer to fra venstre har et stort sjal utenpå det som enten er en lang cape eller en kåpe med ermer. Det kan vi ikke se tydelig. Midt i bildet står en kvinne som har valgt en jakke tilpasset puffermemoten i dette tiåret. Helt til høyre i bildet ser vi en kvinne og en jente med en type puffermer som kom på moten sent på 1890-tallet.
«Gruppe på 13 personer poserer foran trehus» 1890-tallet. Foto fra UBB/Marcus.
På neste foto har vi et gruppebilde av ni unge kvinner sittende og stående rundt et bord. De er kledd i tidsypiske drakter for 1890-tallet, sannsyligvis tidlig i dette tiåret da det ikke er mye puffermer å se. De er også kledd i yttertøy i alt fra det som ser ut til å være en slags bolero eller kort jakke, vanlige jakker for tiden, samt fire tilfeller av caper. Kvinnen sittende til venstre har et typisk «boks-cape» for dette tiåret og de to nærmest henne har det som ser ut til å være modest-caper. Kvinnen bakerst i midten har en mer diffus type på seg, av det som ser ut til være lettere blondestoff — et slags overstykke i hvert fall.
Giver av fotoet opplyste ved innlevering at motivet var av hennes mor og hennes venninner da de gikk på pensjonatskole i Tyskland. Hvem av kvinnene som var moren ble ikke skrevet ned, så det vet vi ikke, men fotoet viser i hvert fall en bergenser ute i Europa, med tidstypisk europeisk mote på kroppen.
Ni unge kvinner med yttertøy og hatter. GB06754. 1890-tallet. Fra Bymuseets fotosamling.
På 1890-tallet gikk amatørfotograf Carl Størmer rundt på Karl Johan med et skjult kamera, et såkalt spionkamera under jakken. I motsetning til de vanligvis oppstilte og litt stive protrettfotoene på den tiden, tok han foto av mennesker «i action». Det er mulig han hadde støtt på noen personvernutfordringer i dag, men dette er en flott kilde til klesmoten som regjerte på den tiden.
Her kan man se hvordan de, for oss, historiske klærne så ut når de var i bevegelse. Han knipset også flere foto av kvinner som hadde cape på mens de var ute og gikk. Disse fotoene fra Kristiania forteller oss for eksempel at cape-moten der og i Bergen var akkurat den samme.
Bergensere fulgte den europeiske yttertøysmoten
Cape hadde, som vi har sett, en stor variasjon av navn som ser ut til å ha blitt brukt om hverandre også i samtiden. Selv om vi i dag kan se et mønster av navnebruken gjennom 1800-tallet kan flere navn ha blitt brukt til samme type cape. Det samme gjelder de mer generiske termene cape og overstykke, samt de engelske mantle og mantelet som heller ikke trer frem med en helt konkret fasit.
Videre ser vi også at det var et stort mangfold av typer caper gjennom hele 1800-tallet, men spesielt i siste halvdel. Dette praktiske ytterplagget var på moten i Europa og følgelig også i Norge og Bergen. Vår samling på rundt 70 caper viser at Bergensere fulgte disse motene. Av egen samling og samtidsreklame fra avisannonser ser vi at man også i Bergen må ha forholdt seg til alle de ulike betegnelsene på caper, slik vi må i dag når vi søker å oppdatere tekstilsamlingen vår. Som hovedbenevnelse på norsk forholder vi oss til cape, med mer presiserte betegnelser der vi kan.
Ønsker du å se vår samling av caper finner du den ved å følge lenken under.
Kilder
Eldvik, Berit. 2010. Modemakt – 300 år av kläder. Nordiska Museets Forlag. Stockholm.
Johnston, Lucy. 2006 (2005). Nineteenth Century Fashion in Detail. V&A Publications. London.
Magasin du Nord. Efteraaret 1888. Th. Wessel & Vett.
Magasin du Nord : Foraaret 1889. Th. Wessel & Vett.
Magasin du Nord. Saisonen 1890-91. 1973 (1890). Rosenkilde og Baggers Forlag (gjenfremstilling). Finnes også her.
Milbank, Caroline Rennolds. 2015. Fashion – a timeline in Photographs: 1850 to Today. Rizzoli. New York.
Talleraas et al. 2020. Draktskikk i grevskapene 1700-1860 – Motebevisste vestfoldinger. Vestfoldmuseene IKS/Vestfold Historielag.
The Kyoto Costume Institute. 2015 (2002). Fashion History - The Collections of the Kyoto Costume Institute - From the 18th to the 20th Century. SD Books.
The New York Public Library. Collection: Wallach Division Picture Collection. Sub Collection: Costume - Shawl. (Illustrasjonssamling av ulike sjal fra 1850-1870-tallet).
The Smithsonian. 2012. Fashion - the Definitive History of Costume and Style. Dorling Kindersley Publishing. New York.
Thomas, Pauline Weston. 2023 (oppdatert dette året). Mantle Clothing. Fashion-Era.com.
Thomas, Pauline Weston. 2023 (oppdatert dette året). Victorian Cape. Fashion-Era.com.
Historiske foto fra andre museer
«Gruppe på 13 personer poserer foran trehus». 1890-tallet. Marcus/UBB.
Carl Størmer, fotosamling hos Norsk Teknisk museum.
Utvalgte caper fra andre institusjoner
Visite fra The Kyoto Fashion Institute
Figursydd Dolman, ca. 1885, fra The Victoria & Albert Museum
Dolman illustrert på «fashion plates», ca. 1880, fra The Victoria & Albert Museum her og her.
Kort pelerine, 1825-37, fra The Metropolitan Museum of Art
Lang pelerine, ca. 1830, fra The Metropolitan Museum of Art
Andre kilder
Gamle Bergen museums tekstilsamling
Annonser og notiser (falt i det fri) fra Nasjonalbiblioteket (nb.no)
Store Norske Leksikon (snl.no)
Wikipedia.org, Wikipedia.no, Wikipedia.se.
Ordbøkene.no og Etymonline.com
Order this image
